Om mediekritikk og «sinnaprofilering»

Øystein Bjøndal LundMediaLeave a Comment

Om mediekritikk

I ethvert samfunn er legitim kritikk av makten nødvendig for borgernes frihet og innflytelse på landets retning, som det skal være i et demokrati. Medienes selvforståelse er at de er de fremste vokterne av borgerne og et vern mot maktovergrep.

Problemet inntreffer når mediene får så stor makt at de selv er en del av makta. I et demokratisk samfunn er makta tredelt: den lovgivende forsamling, den utøvende makten og den dømmende instans. Dette er nasjonalforsamling, regjering og domstolen. Derfor kalles mediene populært den fjerde statsmakt, nettopp fordi de opererer i relasjon til de tre andre og skal være en form for sikkerhetsventil for å uavhengig å kunne gå de tre statsmaktene etter i sømmene. De tre første er forankret og regulert i lover og regler, den fjerde kan enhver etablere og utføre. Problemet oppstår når den fjerde statsmakten har så mye innflytelse at den selv blir en del av makten. Hvem skal kritisere pressen og våke over den? Det blir derfor skivebom fra en usignert leder i Norge i Dag (NID) når den kaller konstruktiv kritikk av avisen for «sinna promotering». Det er et retorisk grep som minner om hersketeknikk. Man er ikke sinna fordi man påpeker utfordringer ved pressen. Og man kan heller ikke unnlate å kritisere pressen når det er på sin plass. Til det er innflytelsen over opinionsdanningen de besitter for stor. De kristne mediene er selv tydelig i kritikken av den sekulære pressen, og med rette. Norge i Dags kritikk av NRK er velfortjent og riktig. Man kan ikke kalle Finn Jarle Sæles ledere for «sinna ledere» av den grunn. De er faktisk som oftest svært tydelige og presise.

Mitt innlegg Makt, medier og politikk, var forøvrig en betraktning om de kristne mediene generelt. Vårt Land som er i en egen klasse, som jeg kunne kritisert med applaus fra Norge i Dag uten at det ville blitt kalt «sinna promotering», har jeg av åpenbare grunner ikke nevnt i kommentaren.

Undertegnede kan avklare enhver antydning om at det foreligger en misforståelse om at det påhviler noe medieorgan å fremme hverken PDK eller andre partier spesifikt. Det er skivebom. Mitt anliggende er at der hvor en sak naturlig omtales i en avis, og andre aktører adresseres, blir det påfallende når lesernes interesse av å se det hele bildet unndras. Jeg gav spesifikke eksempler i artikkelen, relatert til utvidelsen av den kristne privatskolen i Vennesla hvor PDK var direkte involvert med vår folkevalgte, og i den konkrete lederartikkelen til Norge i Dag om den nye likestillings- og diskrimineringsloven. Jeg tror Partiet De Kristne har i dag en styrke og en politikk som leserne til Norge i Dag og Dagen for en stor del ville omsluttet, særlig hvis dekningen hadde vært mer balansert. Mediekritikk er nødvendig i et demokratisk samfunn, akkurat som medienes rolle er nødvendig i det samme demokratiske samfunnet. Men vi kan ikke ha et samfunn hvor mediekritikk gjøres til noe suspekt ved karakterisering av kritikerne, det er bare å se til NRK sin dekning av Israel og til USA om medienes dekning av Trump for å forstå det.

Det er riktig at partilederen i PDK har fått tilbud om å skrive hver uke, men alle politikere kan i grunnen skrive i avisen. Spørsmålet er hvordan tid og prioritering skal forvaltes. Det forandrer ikke på det faktum at mediene selv velger sin redaksjonelle linje og selekterer det som produseres, vinklingen av det og ikke minst alt man ikke velger å skrive om. Ingen politiker kan eller skal ta over jobben som journalist. Lederen i NID referer til Kristent Samlingsparti (KS). Partiet De Kristne er ikke sammenlignbart med Kristent Samlingsparti. KS fikk et mandat i et fylke en gang. Form, profil og organisasjonsutvikling kan heller ikke sammenlignes. PDK er et nasjonalt parti med flere folkevalgte etter hvert kommunevalg (2011 og 2015). PDK har ved tre valg (2013, 2015, 2017) stilt lister i alle fylker og ved valget 9.september er vi oppe i 54 kommuner. PDK har ca 2700 medlemmer, og svært mange dyktige ledere og tillitsvalgte i det ganske land. PDK har folkevalgte medlemmer i Bergen, Bømlo, Vennesla, Froland, Volda og Gjøvik. I dag er varaordføreren i Bergen, Norges nest største by, fra Partiet De Kristne. Og nettopp her ligger den kursjusteringen de kristne mediene trenger å ta inn over seg. PDK er en aktør som allerede gjør en forskjell. Partiet De Kristne står for en verdikonservativ politisk tenkning som store deler av leserskaren til de nevnte avisene ønsker, og Norge trenger desperat en kursjustering for Israel, innovasjon og bedriftsutvikling, nasjonalstaten, de kristne verdiene, grensekontroll, innvandring og familien, for å nevne noe. Jeg har aldri bedt noen medier om å heie på PDK. Jeg etterlyser kun samfunnsoppdraget til mediene, inkludert de kristne, om å gi velgerne det hele bildet slik at de er best rustet til å ta sine kvalifiserte valg ved demokratiets høyeste myndighetsorgan på valgdagen.