Vårt nye 11. bud: Du skal ikke diskriminere

Øystein Bjøndal LundFamilie, Innenriks, Media, PDKLeave a Comment

Politikere og andre diskuterer abortloven, og sjelden har det blitt tydeligere hva som virkelig betyr noe i dagens samfunn.

KrF har abdisert, de vil ikke lenger kjempe mot abortloven som sådan. Til ABCnyheter sa partiets nestleder Kjell Ingolf Ropstad at det å fjerne den aktuelle paragrafen 2c ikke vil gi en reduksjon i aborttallene i seg selv. Ropstad pekte på kvinnens bedømmelse av situasjonen vil veie svært tungt i loven, og at det vil den fortsatt gjøre. Men med deres forslag

vil det ikke være egenskaper ved fosteret alene som gir abortgrunnlag, men kvinnens bedømmelse av hvorvidt hun er i stand til å bære frem et barn med de avdekkede egenskapene.
Selv høyt profilerte kristne etikere som Eivor Andersen Oftestad, professor Jan Helge Solbakk og forsker Morten Magelsen står fram med kronikker i Dagbladet der de hevder at når fosterdiagnostikkens nye æra begynner, må vi ha en oppdatert abortlov som ikke diskriminerer.

Det moralske dilemmaet er ikke lenger at barn blir abortert, men at kvinner får muligheten til å sjekke fosterets tilstand før de bestemmer seg for å bære det fram, og at det bare er gitte tilstander hos barnet som gir adgang til abort.

I Norge i 2018 er det altså ikke et moralsk dilemma at barn blir abortert, dilemmaet er at de har blitt diskriminert, og det er åpenbart en skjebne langt verre enn døden.

Etikerne mener at en løsning på problemet er å la beslutningene om senabort bli forankret i abortlovens §2b, ikke i §2c. §2b åpner for senabort «når omsorgen for barnet kan sette kvinnen i en vanskelig livssituasjon», og de skriver til slutt at det er

en vesensforskjell på om fosterets egenskaper alene kan begrunne seinabort – eller om det snarere blir en sentral faktor som tas i betraktning i en vurdering av kvinnens/parets livssituasjon. Det første er diskriminerende, det andre ikke.

Det er altså ikke retten til fri abort som er utfordringen, det er den begrensningen §2c legger på kvinners valg som er et «problem», noe som innebærer at dersom kvinnen hadde hatt rett til abort av også «friske» barn, ville vi ikke hatt denne diskusjonen.

Det er imidlertid ingen som stiller spørsmål ved hvorfor det er galt å abortere et barn med Downs syndrom, når det er ok å abortere bort tusenvis av friske. For når det først er ok å ta abort, hvordan kan det være «mer» galt å ta livet av noen, enn av andre?

Det er ikke vanskelig å se hvor den eneste logiske løsningen ligger på dette påståtte moralske dilemmaet. Den ligger selvfølgelig i å utvide den generelle abortgrensen så langt folkemeningen ønsker det. Da vil alle kvinner kunne velge fritt, og selv om vi vil kunne oppleve at kvinner sent i svangerskapet velger bort barn med gitte egenskaper, kan vi ikke anklage staten for å ha et lovverk som diskriminerer. Det er i vår tid det viktigste kravet til all lovgivning.

Vi må imidlertid ikke glemme et annet premiss som ligger til grunn for denne diskusjonen, nemlig kvinnens rett til ikke å komme i en vanskelig livssituasjon. Dersom det kravet skal oppfylles, må moren gis rett til abort, også etter fødselen. Det er nemlig ikke mulig å få sikker kunnskap om hva barnet vil påføre moren av lidelser i fremtiden mens hun enda er gravid. Det kan jo vise seg at et «perfekt» barn volder sin mor større problemer enn et barn med Downs syndrom. Det å nekte mødre «abort» i slike tilfeller, må vurderes som diskriminering, man gir gravide kvinner andre rettigheter enn kvinner som har født sine barn.

Vår tids normative utgangspunkt er ikke menneskelivets ukrenkelighet, men kravet til mennesket, både levende og døde, om ikke å diskriminere. Dagens debatt viser hva det betyr for vår måte å forstå verden på. Når det å ikke diskriminere blir vårt moralske kompass, blir det vanskelig å se hva vi ikke kan tillate oss å gjøre.

Kjell Skartveit

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *