Antisemittismen i FN er udiskutabel og utvetydig

AdminInnenriks, UtenriksLeave a Comment

Antisemittismen i FN er udiskutabel og utvetydig.

#ukeskommentar (20.11.2020)

Hei, og velkommen til ukens kommentar fra Partiet De Kristne, mitt navn er Erik Selle, og jeg er partileder i PDK.

Jeg har akkurat kommet hjem fra en nødvendig reise til Afrika. Jeg var i Sør-Sudan hvor jeg blant annet møtte Israelske investorer som vil gi solenergi til Juba. Jeg var i Kenya og besøkte en farm hvor Israelsk «drip-irrigation» og jordbruksteknologi brukes for å gi en blomstrende oase midt i et område hvor ingen andre dyrker. Jeg har bevitnet, og er en del av, det å fasilitere israelsk teknologi til de fremvoksende økonomiene i Afrika. Og til samfunn som trenger samfunnsutvikling og får den støtten og hjelpen og partnerskapet vil jeg si, med Israel.

Vi bygger også relasjoner på politisk nivå.

Og har vært med å etablere «Israels venner» i mange parlamenter i Afrika. Og er dermed med på demokratibygging og styrking av verdiene i fra det Israelske samfunnet som går nettopp på fri presse, fri debatt, trosfrihet, ytringsfrihet og så videre. Det er fantastisk å være i Afrika og se den utviklingen som er der, og det er fantastisk å se hvordan Israel er en positiv kraft, ikke bare i Afrika, men også nå med de fredsavtalene som president Trump har fasilitert mellom arabiske stater og Israel, så ser vi altså en ny vår om du vil, som jeg mener at Norge absolutt må være en del av.

Kontrasten til dette er jo det vi møter i FN. I den 75. sesjonen i FNs generalforsamling 2020-2021, så foreligger der altså tentativt 17 resolusjoner mot Israel, og syv resolusjoner mot resten av verden. Det ligger an til en resolusjon hver for å kritisere Iran, Syria, Nord-Korea, Myanmar, og USA for Cuba-embargoen, og to resolusjoner mot Krim. Resten er altså 17 resolusjoner mot Israel, hvorav tretten av de ligger an til at EU stemmer altså MOT Israel.

Antisemittismen i FN er udiskutabel og utvetydig, og mitt spørsmål, og Partiet De Kristne sitt spørsmål.

Særlig til Kristelig Folkeparti som sitter i regjering og forteller Norge at dere er Israels-venner: Hvorfor sitter dere i en regjering som på autopilot støtter disse antisemittiske utgangspunktbegrunnede resolusjonene i FN. Hvorfor støtter der en regjering, hvorfor sitter dere i en regjering hvor dere lar utenriksministeren være en del av denne antisemittiske dimensjonen i FN? Det er en stor uforholdsmessighet at der er 17 resolusjoner mot Israel og syv mot hele resten av verden. Hvor er Fremskrittspartiet som kunne satt dette på dagsordenen? Og hvor er Erna Solberg og Ine Eriksen Søreide? Og hvor er det gamle Høyre? Det konservative Høyre for individets rettigheter og frihet? Hvor er det gamle Høyre? Det lurer vi alle sammen på.

Ellers så fikk jeg være nede i Mathare-slummen i Nairobi.

Hjerteskjærende, men samtidig utrolig oppløftende å se hvordan kirkene driver arbeidet i slummen, hvordan mennesker legger ned sitt liv for andre, hvordan de enorme antallene med foreldreløse barn finner barnehjem og en trygg havn hos kristne familier, hvordan menighetene er inne og driver diakonal omsorg, og hvordan evangeliet bringer mennesker ut av nød og fattigdom. Det er som man blir stolt av de judeo-kristne verdiene vi står for. Vi vet at de verdiene har gitt flest mennesker mer frihet, mer trygghet og mer økonomi enn noen andre verdier, og de vil vi bygge videre på i dette landet. Og det er slik at vi vil redusere bistandsbudsjettet, vi vil ha vekk statlig bistand, vi vil ha vekk bistand som en forlengelse av utenrikspolitikken, og vi vil flytte den ned på grasrota til disse fantastiske ildsjelene som gjør ting på bakken, som forandrer menneskers liv hver eneste dag.

Ellers så er det alltid viktig å lese. Jeg tok med en bok her («The looting machine» av Tom Burgis) som jeg kjøpte på flyplassen, skummet igjennom, om hvordan afrikanske ledere som kom etter frigjøringene har plyndret sine egne land, men også hvordan Rwanda fremstår som en mulighet, og hvordan den økonomiske modellen som har vokst frem i Rwanda etter folkemordet, kan være en modell for den utviklingsverdenen (Rwanda Inc. Av Patricia Crisafulli og Andrea Dedmond). Så vi trenger ikke redde verden. Vi kan være partnere og hjelpe. Bistandsbudsjettet må ned, det er helt klart, og samtidig så skal vi hjelpe flere.

Og så er det da forstemmende å komme hjem til Norge.

Og se at vi har en regjering som er mer globalistisk enn opptatt av folkets beste. Vi har råd til 50 milliarder til elektrifisering av sokkelen, vi har råd til 20 milliarder for å fange opp noe CO2 for Norcem, vi har råd til 40 milliarder i bistandsbudsjettet, men vi har altså ikke råd til et norsk forsvar. Og forsvarssjefens fremleggelse av A-D, hvor A var det beste og det han håpet på, så sitter politikerne på Stortinget og krangler over smulene i punkt D.

Det er helt uakseptabelt. Vi vil ha en brigade i Sør-Norge. Der hvor folket bor vil jo selvfølgelig krigen stå. Så vi må ha soldater, vi må ha luftvern, vi må ha et forsvar som kan forsvare Norge som vi kan ha tillit til, vi må reversere politireformen. I Oslo haster det med å få en «Willy Haugli-løsning» med politi på hvert gatehjørne for å skape trygghet for barn og ungdom og eldre som skal hjem etter å ha vært på trening og har vært på dansing og på skole og vært på jobb. Vi må ha trygghet tilbake i Oslo. Det betyr politi i gatene.

Vi må fortsette Korona-debatten. Den er for viktig. Vi kan ikke ha det sånn at prisen for bekjempelse av Korona blir større enn selve Koronaen. Det er en demokratisk nødvendig debatt. Jeg er glad for at fagmiljøene – legene, har reist dette her. Jeg er veldig glad for at Stortinget bremset den veldig dårlige vurderingsevnen til Statsministeren initialt, og fikk dette ned på et riktig nivå. Nå må vi bare fortsette den gode debatt med respekt for hverandre i dette landet sånn at vi får finslipt de beste løsningene for folket vårt.

Til slutt så må jeg bare si at kampen mot EØS-avtalen den kommer.

Den skal vi ta. Og så var det med sorg vi registrerte at $ 185, i stedet for å bli fjernet. Ble utvidet og skapte mer fragmentering og mindre likhet for loven. Vi nærmer oss en «Sovjet-tilstand», og det er PDK imot. I et økende multikulturelt samfunn kan ikke loven fragmenteres. Tvert imot: Loven må være lik for alle i Norge.

 

Og med det: Riktig god helg.

Del dette