Kristnes politiske ansvar for stat og samfunn

AdminInnenriks, PDKLeave a Comment

Kristnes politiske ansvar

Kristnes politiske ansvar for stat og samfunn i dag

”Sporene skremmer”, sa reven, som ikke ville besøke den syke løven, fordi spor førte inn i løvehulen, men ingen ut derfra. Mange kristne har det samme forhold til det politiske. Kirker som menget seg med den politiske makten, mistet sin egenart og sitt egentlige oppdrag, ble politiserte og maktsyke. De forsvant inn i maktens sfære, og der blir de. Denne uheldige utvikling skal ha begynt med keiser Konstantin på 300-tallet e.Kr.

Nå gjelder det å komme ut av den konstantinske æra og legge den bak oss, heter det. Det betyr avstand til politikken for evangeliets og troens skyld.

Vi lever i en annen tid i Europas historie.

Den kristne keiseren hører historien til. Vår stat er ikke lenger noen evangelisk-luthersk konfesjonsstat. Vi lever i et samfunn som snart er ferdig sekularisert og med en liberal og demokratisk stat som vil sikre både (religions)frihet og likhet mellom borgerne og samtidig enhet og samforstand mellom dem. I utviklingen av den demokratiske staten har kristelige partier vært aktive, både i Europa og her hos oss.

Fra 1945 engasjerte Kristelig Folkeparti seg både i riks- og lokalpolitikk

Til tider med betydelig suksess. Kan de bare overleve ved å tømme det kristelige for innhold og betydning? Det kristne har sitt liv i vårt samfunn ved troende enkeltpersoner, menigheter og kirker. De forholder seg ikke bare til samfunnet, dets kultur, sosiale og økonomisk liv, men også til staten, som er den grunnleggende forutsetning for at samfunnet er som det er.
Vi lever i en moderne stat.

Den har maktmonopolet over et gitt geografisk territorium, som gjør den til en nasjonalstat. Den trenger ingen objektiv religiøs begrunnelse, trenger ingen kirke som kan legitimere den. Den moderne staten begrunner seg selv. Men for å kunne fungere som effektiv styrer av samfunnet må staten sikre enhet blant borgerne ved felles kultur, moral, ideologi, religiøse/antireligiøse forestillinger.

Enheten kan altså være religiøs-konfesjonell, nasjonalistisk, kommunistisk, fascistisk, nazistisk eller demokratisk. Hvordan staten utvikler og beskytter den nødvendige enheten i samfunnet, betinges av hvilken ideologi den støtter seg til.

«Det moderne demokratiet hentet sin politiske modell fra de franske og amerikanske revolusjonene fra slutten av 1700-tallet. I demokratiet skal det være både frihet og likhet, men også samforstand og fellesskap og derfor enhet mellom borgerne på demokratiske premisser.»

Ideologier kan utvide statens makt i retning av det totalitære/autoritære eller de kan temme statsmakten slik at det opprettholdes et (prinsipielt og praktisk) skille mellom staten og samfunnet og en totalitær dominans over samfunn og individer blir begrenset. Men det betyr ikke at statens maktmonopol oppheves

Vi lever i en demokratisk stat som har en bred maktflate:

Den er rettsstat, velferdsstat, pedagogisk stat, kulturstat. I samfunnet gis det også semi-statlige felt. Akademia blir stadig sterkere formet av statlige føringer. Det samme gjelder massemediene på grunn av økonomiske overføringer fra det offentlige. Staten legger dessuten føringer på en rekke samfunnsområder ved å sette bestemte betingelser for.

“Kultur gir etiske normer, opplæring, og kunnskapsformidling, ja erfaring av det religiøst opphøyede og det vakre. Om kulturen skal bæres av en kulturstat, blir det altavgjørende hvilke sannheter og verdier den er tuftet og forpliktet på.”

økonomisk støtte

Ofte kombinert med krav til organisasjonenes reglement, inntaksordninger osv. I den liberale demokratiske staten må man rette seg etter dens oppfatning av frihet, likhet og sosio-kulturell enhet for å bli en del av det såkalte «store Vi».
Det moderne demokratiet hentet sin politiske modell fra de franske og amerikanske revolusjonene fra slutten av 1700-tallet. I demokratiet skal det være både frihet og likhet, men også samforstand og fellesskap og derfor enhet mellom borgerne på demokratiske premisser.

Men problemet den gang som nå er at den liberale staten gjerne tar ikke-liberale og ikke-demokratiske midler i bruk for å verne og sikre enheten. Den blir autoritær, og til sist går den i retning
Bernt Torvild Oftestad

«Det sosio-kulturelle grunnlaget for fostring av kristne personligheter er etter hvert hvert smuldret opp og i hvert fall snevret inn. Vekkelsene er ikke lenger folkebevegelser. De har ikke samme kraft som før den annen verdenskrig. Bibelforpliktelsen som var en merkesak for pietistisk og lavkirkelige protestantismen er blitt uthult.»

 

f. 1942, dr. theol. fra Universitetet i Oslo, professor emeritus i europeisk kulturhistorie med særlig vekt på kirkehistorie ved Det teologiske menighetsfakultet i Oslo.

Professor Oftestad er en kjent debattant i media. Han har publisert bøker og artikler særlig innen områdene historiografi, reformasjonshistorie og moderne kirkehistorie.

Hans siste bokutgivelse er nylig utkommet: «The Catholic Church and the Liberal Democracy»,
New York-London, Routledge Studies in Modern History, 2018.
av det totalitære ved å utvikle en kultur som gjør rettslige tvangsprosesser mulig.

Skrevet av Bernt T. Oftestad

Del dette