Et oppgjør med statlig bistand

Tomas MoltuIsrael, UtenriksLeave a Comment

Det har lenge vært et behov for gjennomgang av det statlige bistandsbudsjettet. Nå vokser det også frem et krav om endring.
Da jeg var liten gutt så jeg opp til min farfar som var direktør i UNICEF. Han hadde en ledende posisjon i FN og var et forbilde på omsorg for andre mennesker.

I ungdommen ble jeg et ivrig medlem i Amnesty International, gavmild bidragsyter til Kirkens Nødhjelp og sterk tilhenger av Norsk utviklingshjelp. Som kristen fant jeg det naturlig at vi skulle gi til mennesker i nød, både som enkeltmennesker og som samfunn.

Terskelen for å bli medlem i KrFU var lav og ungdommelig idealisme var sterk. Etter mange år med engasjement tok jeg initiativ til oppstart av en egen bistandsorganisasjon, Norsk Bistand. Men noe skjedde underveis. Jeg har fremdeles en klar og dyp overbevisning om at det er naturlig for kristne å være radikale givere. Men bistanden over statsbudsjettet har mistet min tillit, og jeg ser at det ikke bare er min tillit som er borte.

Statlig bistand er i dyp krise. Statlig utviklingshjelp har utviklet seg til å bli en ideologisk eksportartikkel som fremmer et moralsk syn som kristne vanskelig kan støtte. For 2018 er det 35 milliarder kroner som deles ut, uten at vi etterspør kvalitet og resultater.

Mange kristne tror at statlig bistand er en fortsettelse av det norske misjonsarbeidet, men det er langt fra sannheten. Hele grunnidéen om å yte diakonal hjelp sammen med misjon er initiert av kristen tro, kristne menigheter og misjonsorganisasjoner. Det er hjelp og nestekjærlighet som en del av evangeliet. Men statlig bistand er noe annet. Den bistanden som staten støtter skal ikke være motivert av politiske, økonomiske eller religiøse årsaker. De initiativ som blir tatt på bakgrunn av kristen tro skal derfor ikke bli støttet av det offentlige Norge.

Over tid skal staten fortrenge bistand som er initiert av lokale kristne menigheter og organisasjoner. Kristne initiativ blir regnet som uønsket i møte med statens foretrukne «nøytrale» linje. Men bistandsmidler fra Norge er likevel ikke nøytrale.

Statlig bistand eksporterer i stedet en idelogi gjennom bistanden som er fravær av tro. Bistanden har i stedet politiske føringer. Den legger føringer for fri abort i utviklingsland. Den støtter opp om organisasjoner som undergraver Israels rett til trygghet, og den bygger opp om tanken på at den kristne kirke er overflødig i møte med menneskers behov. Den fremmer en globalistisk agenda, uten at Norges innbyggere får påvirke hvordan pengene forvaltes.

Det moralske dilemma er at den fremste garantist for et stort bistandsbudsjett er det partiet som tydeligst utrykker et ønske om å profilere kristne verdier på stortinget. Det er blitt en merkesak å sikre minimum 1% av bruttonasjonalinntekt (BNI) til norsk utviklingshjelp. Men hvordan midlene brukes, og hvilke resultater det gir etterspørres ikke.

Det er ingen politiker, eller generalsekretær i noen av de store bistandsorganisasjonene, som har stått til ansvar for bruk eller misbruk. Ikke fordi misbruk har forekommet, men fordi ingen virkelig bryr seg. Det tegnes i stedet et bilde av de gode og de onde. De gode er de som ønsker å gi mest mulig statlig bistand til formål som ikke Norges innbyggere har noe forhold til. De onde er de som ikke ønsker å støtte opp under denne eksporten av statlig moral og innblanding i andre staters styresett.

Her hjemme defineres de gode som tilhengere av statlig bistand, og de onde som ikke støtter denne eksporten av statlig moral. Finansieringen av denne eksporten av ”verdinøytral moral” gjøres gjennom beskatning av landets innbyggere.

Men er det høyverdig god moral å skattlegge egne innbyggere for å gi pengene til trengende i andre land?

Er det god moral for politikere å gi bort andres penger?

Nei, selvfølgelig ikke. Det kan gi inntrykk av god moral. Men det er kun når en gir vekk sine egne penger at det er moralsk prisverdig. Hele bistandssystemet vårt er derfor galt og det undergraver god moral i vårt eget land.

Da hjelper lite at de store bistandsorganisasjonene har rekruttert sine toppledere fra tunge sosialdemokratiske organisasjoner som Arbeiderpartiet. Under ligger sterke og radikale politiske føringer som blir eksportert av organisasjoner som Norsk Folkehjelp og implementert av UNRWA. Det er blitt en industri hvor topplederne har lønninger som vitner mer om grådighet enn om frivillighet.

En organisasjon som Norges Røde Kors har milliarder på banken men likevel vender seg til folket og ber om mer penger.

Det har lenge vært et behov for gjennomgang av det statlige bistandsbudsjettet. Nå vokser det også frem et krav om endring.

Del dette