Resultater eller intensjoner av KrF

Tomas MoltuInnenriksLeave a Comment

Krf

I perioder har det ikke vært vanskelig å gi ros til KrF for deres innsats om bioteknologi.

De har vist engasjement. Det er samtidig ikke vanskelig å kritisere dem for det samme. De har hatt unike muligheter som de har forspilt gjennom dårlig lederskap. Kritikk av KrF er nærmest en synd i enkelte kretser. Forklaringen blir i enkleste laget: når KrF gjør store feil, så er det sikkert med de beste intensjoner. Koret ender derfor opp med å gi ros for intensjoner som vi ikke kjenner, i stedet for å holde politikerne ansvarlig for resultatene som vi kjenner.

KrF gikk på et altomfattende nederlag i bioteknologi.

Vi har fått en ekstrem liberal lovgivning som åpner for å sortere mennesker og fjerner en fars betydning fra et barns liv. Mange kristne mener at vi skal rose KrF for deres engasjement og ikke dømme dem på deres resultater. Det er sinnelags etikk i konflikt med konsekvensetikk. Og denne konflikten er høyst reell. KrF er et parti som har sin identitet gjennom sinnelagsetikk. Sinnelagsetikk kan beskrives med «vi gjør så godt vi kan» og vi ønsker å være «så snille som mulig». Gjerne i et kort perspektiv.

Konsekvensetikken er derimot er orientert om resultater. Hva fører handlingene våre til? Når kulturen i et parti er preget av sinnelagsetikk vil en alltid være så snille med ledelsen som mulig. Ingen skal stå til ansvar for gale beslutninger. Uansett hvor gale de er. Dette gir en kultur hvor en belønner smiger fremfor realpolitisk engasjement når en baner vei for politiske karrierer.

Derfor var det heller ingen i KrF som høyt og tydelig krevde Knut Arild Hareides avgang da han splittet partiet og ville gå i regjering med Arbeiderpartiet. Og derfor kan han kort tid etter gå inn i regjering med Høyre og Venstre. Men det er ikke slik at KrF ikke forstår betydningen av konsekvensetikk. De sikret seg veto mot endringer i bioteknologiloven da regjeringsplattformen ble laget. Det var en opplagt nødvendig seier for at de skulle kunne sitte i regjering.

Og i regjering ville de. De må derfor ha forstått at denne seieren ville bli tapt da FrP ble presset ut av regjering, etter omfattende tap på innvandring og bompenger. Hvis ikke de forstod det, er de faktisk ikke skikket til å lede et politisk parti i Norge, og langt mindre delta i en regjering. Men da FrP var presset ut fikk de endelig den regjeringen de gikk til valg på, og Knut Arild Hareide kunne inviteres inn igjen i det gode selskap. Dette vet alle som har fulgt litt med i det politiske Norge.

Siv Jensen oppsummerte resultatet av voteringen om bioteknologi i stortinget slik:

«Det er en konsekvens av at vi ikke lenger har en flertallsregjering». KrF ønsket FrP ut av regjering, og Norge måtte bære konsekvensene. Forpliktelsen fra FrP til å overholde regjeringsplattformen var borte. Det måtte få konsekvenser, og det måtte komme på bioteknologi. Alle med et minimum av innsikt vet at FrP har er pragmatisk og verdiliberalt syn på etiske spørsmål. Enhver som tenker konsekvensetikk hadde derfor tenkt langsiktig, og gjort det de kunne for å beholde FrP i regjering. Det gjorde ikke KrF. Det fantes ingen protester eller motstand da FrP forlot regjeringen. Snarere tvert imot. KrF kunne enkelt forhindret det med strengere innvandring eller større raushet med reduksjon av bompenger. Men de gjorde det ikke. For oss som tenker konsekvensetikk betyr det da ingenting om de viste iver i å «kjempe mot» bioteknologiloven.

Vi opplever at KrF enten beviser en uforsvarlig inkompetanse, eller en likegyldighet til konsekvensene. Uansett betyr det at de ikke er skikket verken til regjering eller storting. I vanlige folks bevissthet har de blitt kjent som de tapte sakers parti. Likevel er tilhengerne mer opptatt av å beskytte partiet enn å få en ledelse som leverer resultater som stemmer med velgernes ønsker.

Del dette