Ukraina og fremtiden

Erik SelleUtenriksLeave a Comment

Flørtingen med NATO i Kiev gjør det umulig for Russland med Svartehavsflåten i Sevastopol å risikere et NATO-eventyr på denne strategiske halvøya. Som har et komplekst historisk forhold i skjæringspunktet mellom Russland og Ukraina.

Ukraina som medlem av NATO er et spørsmål som krever grundig refleksjon.

Et slikt medlemskap er et direkte brudd på avtalen mellom NATO og Russland da de oppløste Sovjetunionen. Det er som om Mexico, Cuba eller Canada skulle blitt medlem av Warszawapakten under den kalde krigen. Samtidig garanterte NATO for Ukrainas sikkerhet da de gav opp atomvåpnene sine. Og har dermed et ansvar for å fasilitere og garantere trygghet for nasjonen. Sistnevnte fritar dog ikke Ukraina for konsekvensene av sine egne handlinger.

Ukraina er en nasjonalstat med delt befolkning.

Nøkkeltallene er 75% etnisk ukrainere og cirka 17% russere. Den russiske befolkningen er hovedsaklig lokalisert i de to østlige utbryterregionene foruten Krim. Russland og Ukraina har vært i en overlappende sivilisasjonskultur lenge. Sovjetledere som Khrusjtsjov og Bresjnev var både av russisk og ukrainsk identitet. Khrusjtsjov var født i Russland men vokste opp i Ukraina. Det var også han som overførte Krim til den ukrainske sovjetrepublikken fra Russland i 1954. Likevel har dagens ukrainere god grunn til å ha en historisk utrygghet i forhold til Russland. Ukraina opplevde en hard russifiseringspolitikk i Sovjetunionen som var ødeleggende for både økonomi og sosiokulturelle forhold.

Donbass regionen i det østlige og etnisk-russiske Ukraina gjorde opprør i 2014.

Etter at det ble innsatt et anti-russisk styre i Kiev. I september 2014 signerte partene Minsk Protokollen i Hviterussland. Hvor Russland, Ukraina, Folkerepublikken Donetsk og Folkerepublikken Luhansk (de to utbryteregionene) deltok under ledelse av OSSE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa).

Minsk Protokollen går ut på at både Russland og Ukraina trekker sine styrker ut av og vekk fra de to utbryterregionene. Og lar OSSE observatører overvåke våpenhvilen. Deretter skal Luhansk og Donetsk avholde folkeavstemninger. De to regionene skal så tilsluttes Ukraina som autonome selvstyreområder med egen status beskyttet i den ukrainske konstitusjonen. Man kan sammenligne dette med Kurdistan Regional Government i Nord-Irak/Sør-Kurdistan som har skapt maktbalanse mellom kurdere og arabere i Irak.

Noe av bakgrunnen for dagens eskalering er at i kjølvannet av Joe Bidens valgseier i USA ble det uro i utbryterrepublikkene.

Ukrainske styrker angrep Donetsk i strid med Minsk Protokollen. Retorikken hardner, og beskyldninger fremmes fra begge sider. Russiske styrker har siden blitt bygget opp på grensen, og President Zelensky i Kiev ønsker nå NATO medlemskap og vestlig intervensjon i tilfelle en direkte militær konflikt. I en felles erklæring uttalte nylig Tyskland, Frankrike og Polen følgende: «Minsk avtalen er fortsatt den eneste plattform for en løsning på konflikten i Øst-Ukraina». Selv President Joe Biden som har ført en svært tøff retorikk mot Putin og Russland. Viser liten interesse for et reelt NATO medlemskap for Kiev. Frankrike og Tyskland har kategorisk avvist et NATO-medlemskap, og Russland selv bekrefter at Minsk Protokollen er den eneste farbare veg til fred.

Det er derfor merkelig å se den krigshissende retorikk og fryktagitasjon som fremmes i en del vestlige medier, inkludert i Norge. Som partileder i Partiet De Kristne har jeg fått flere henvendelser om å flagge støtte til NATO medlemskap for Ukraina, for det meste basert på hva folk har fått med seg i sentrale norske medier. Vegkartet til fred ligger dog i Minsk Protokollen og sentrale aktører som Tyskland, Frankrike, Polen, Russland, USA og utbryterregionene selv understreker at Minsk Protokollen står. Myndighetene i Kiev fremhever selv fremdeles Minsk som vegen til fred. Men er samtidig uklar i sin adferd og kommunikasjon. Ukraina og USA sitter med nøkkelen til at våpenhvilen og prinsippene fra Minsk overholdes. NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg må sitte stille i båten da denne konflikten ikke er på NATO bordet.

Ser man verden fra Krim, vet man at tilbakeføring av Krim til Ukraina er en umulighet og heller ikke ønsket av folket der.

Flørtingen med NATO i Kiev gjør det umulig for Russland med Svartehavsflåten i Sevastopol å risikere et NATO-eventyr på denne strategiske halvøya. Som har et komplekst historisk forhold i skjæringspunktet mellom Russland og Ukraina.

Verden er full av mørke skyer i horisonten. Kinas ny-imperialistiske ambisjoner i kampen om globalt hegemoni. Den fortsatte globale trusselen fra islamistisk terrorisme, en skjør verdensøkonomi og en vestlig verden i konflikt med seg selv. Tilsier at det er tid for visdom, diplomati og brobygging. Den enkleste av disse konfliktene må kunne sies å være nedbygging av fiendebildet mellom Vesten og Russland. Gitt litt rettferdighet til alle parter vil jeg foreslå at vegen å gå er som følger.: Vesten må bygge ned sanksjonene mot Russland grunnet Krim-halvøya og alle parter samles om prinsippene i Minsk Protokollen, hvor de autonome regionene Luhansk og Donetsk normaliserer tilværelsen med Kiev, og hvor NATO holder seg ute av Ukraina. OSSE vil fortsatt være tilrettelegger av dialogen, og overvåker av våpenhvilen, frem til full normalisering.

I tillegg er det en fordel at de venstreliberale kreftene i USA og Europa avslutter sitt misbruk av Russland som lynavleder i interne politiske dra-kamper, og at mediene i vesten etablerer et mer edruelig og sannhetssøkende lys på Ukraina spesielt og relasjonen mellom Vesten og Russland generelt. I Norge skal vi fortsette gjenoppbyggingen av nasjonal forsvars- og beredskapsevne, og selvsagt beholde vårt NATO-medlemskap. I tillegg skal vi ivareta og videreføre det relativt gode bilaterale naboskap vi har hatt med Russland, og som er viktig for livet på nordkalotten.

Russlands reorientering fra en marxistisk-kommunistisk Sovjetrepublikk.

Til en russisk nasjonalstat basert på et sivilisasjonsfundament forankret i den nasjonale Russisk Ortodokse Kirke er en mulig brobygger for et Vesten fundamentert i den vestlige kristne sivilisasjon. Det er derfor tid for en renessanse i Europa. Vi trenger å verne om og vende tilbake til vår kulturelle og ideologiske grunnvoll.

I møte med en politisk elite som gjennom mange tiår har undergravet Europas identitet i en globalistisk, multikulturell og kulturrelativistisk drøm, er en verdirenessanse ikke bare ønskelig men helt nødvendig. I et vesten hvor en venstreliberal elite i medier og politikk har alliert seg med Big-tech og prøver å holde folkets røst nede, er det tid for en folkebevegelse ikke bare i USA men også i Europa. Ironisk nok ser vi konturene av en ny-marxistisk grønn totalitær bevegelse på elitistisk nivå seile frem i Vesten. Mens kristendommen har sin kulturelle og åndelige renessanse i Russland. Det er tid for nye folkebevegelser, det er tid for verdirenessanse, det er tid for å slå ring rundt vår ideologiske og nasjonale kulturarv og det er snart tid for valg. Tenk deg nøye om valgdagen den 13.september. I et demokrati ligger fremtiden nemlig i dine egne hender.

Del dette